Setningen er et slående utslag av tidens rådene ideal, det jeg vil kalle "sosialdemokratisk-verdikonservatisme". Eller om en vil, den patriotiske velferdstat.

Setningens første led "what your contry can do for you" impliserer at staten er en slags opphøyd føydal faderlig skikkelse der borgeren er blitt redusert til et slags hjelpetrengende og uselvstendig lite barn. Et syn som ikke akkurat går i takt med troen på det frie mennesket og troen på ansvar over egen skjebne.

Neste halvdel av setningen går yterlig til verks; "what you can do for your conuntry" impliserer et forhold mellom borger og stat, der staten er relasjonens Mester og borgeren er blitt redusert til relasjonens slave eller skylder.

For det frie menneske, er ikke staten mer en den totale samlingen av individer som utgjør den. Staten er ikke noe selvstendig og opphøyd over borgerene. Borgeren kan gjerne være stolt av sin felles arv og lojal til felles tradisjoner. Men for den frie borger er staten et middel, et instrument. Ikke en far med gaver og eierskap, ei heller ingen Mester borgeren blindt adlyder eller lovpriser. Samfunnet må se at det finnes ingen felles "nasjonale mål" foruten de mål som sikrer samtlige borgeres likeverdige frihet. Dette gjør selvfølgelig at målene må bli noe mer beskjedene en "total likhet", nullvisjoner eller andre former for styrt resultat likhet.

Hadde jeg vært amerikansk president og  skulle stilt borgeren to spørsmål, ville jeg først stilt et spørsmål som dette; "What can I an my compatriots do throhgh govermenment to help us discharge our individual responsibilities, to achive our several goals and purposes, and above all, to protect our freedom?" Så fulgt opp med noe slik: "How can we keep the government we create from becoming a Frankenstein state that will destroy the very freedom we establish it to protect?

Men nå er ikke jeg president i USA...

Så kanskje måtte jeg bruke mitt eget morsmål. Så spørsmålet jeg stiller er: Hvordan kan vi bruke staten til å sikre mine egne og mine medborgeres muligheter til selv å få realisert våre ulike drømmer og mål med våre liv? Og hvordan kan vi sikre at denne staten som er så ytterst nødvendig for å sikre denne likeverdige friheten og disse mulighetene fra selv å bli en Frankenstein-stat som ved sin størrelse og metoder ødelegger den samme frihet og trygget den ble gitt legitimitet til å sikre?

Parlamentet i Jordan vedtokk den 8. januar å godta en avtale som garanterer at alle amerikanske soldater, tjenestemenn og statsborgere som blir siktet for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten ikke blir utleveret til den internasjonale strafferettsdomstolen i Haag. Men de skal i stedet utleveres til USA.

Det Jordanske underhuset vedtokk dette etter en avtale med de amerikanske myndighetene om fortsatt militær støtte og en årlig sum på $250 millioner US. dollar (207 millioner euro). Det Jordanske underhuset har tidligere avslått avtalen, men har nå altså godtatt den. Så da ser det ut som at Jordans kong Abdullah den andre vil sluttføre avtalen med et kongelig dekret.

Dette er mildt sagt rystende. Ikke bare undergraver det troverdigheten og utbredelsen av den internasjonale straffedomstolen. Da Jordan er det eneste arabiske land som så langt har signert og ratifisert domstolen. Det viser en skremmende ny side fra det som en gang var frihetens fyrtårn.

Det konservative USA ser ut til å ha glemt ordene Benjamin Franklin skrev i 1759 "They that can give up essential liberty to obtain a little temporary safety deserve neither liberty nor safety". USA har i sin kamp for frihet og demokrati mot terror og tyrrani, valgt å selv å gå til korstog mot den samme friheten, rettstaten og åpenheten de skal forsvare. En må være fra Texas for å tro at det å skyte seg i foten er et godt forsvar.

For alle oss som ikke hater Amerika er det trist å se hvordan de verdikonservative har ødelagt det som en gang var selve lystet og drømmen i det amerikanske samfunnet. - Friheten. 

Med Bush i førersetet kan vi bare drømme tilbake til Thomas Jefferson sin radikale og klare liberale røst fra "The Declaration of Independence". - Dessverre.

Jeg skulle gjerne be Ingebretesen og leseren se litt nærmere på nettopp de tanker som ligger bak EU-samarbeidet. Vi kan begynne den 19. september 1946.

Knapt mer en ett år er gått siden de allierte knuste Hitlers knyttneve, men Europa er fremdeles et bombekrater og et katastrofeområde. I endeløse køer for litt mat eller noen timer arbeid frykter Europas folk for fremtiden, mer enn noe annet fryktes mer krig. Winston Churchill er i Zürich for å tale til den oppvoksende generasjon ved byens universitet. Churchill entrer talerstolen hvorfra han snakker om nødvendigheten av å snu ryggen til den altfor nære fortids grufullhet og eksisterende hat og hevnlyst - blikket må rettes mot fremtiden. Han nevner visjonen om å skape "de forente europeiske stater" som forutsetning for varig fred og frihet i vår verdensdel. Churchills ideer inspirerer Europas nasjoner og flere strukturer for samarbeid blir etablert, herunder Europarådet i 1949 med Norge som medlem.

9. mai 1950. Frankrikes utenriksminister Robert Schuman konkretiserer en videre plan for fred. Schuman fremholder at krig ikke bare vil være utenkelig, men vil faktisk umuliggjøres hvis Europas nasjoner knytter sammen sine kull- og stålforekomster. Europarådet godkjenner Schuman-erklæringen, som i 1951 danner basis for Paristraktaten og med den opprettelsen av det Europeiske Kull- og Stålfellesskapet (ECSC) mellom Frankrike, Tyskland, Belgia, Nederland, Luxembourg og Italia.

I mars 1953, én måned etter at det første indre råvaremarked for kull og jern var på plass, overleverte formannen i ECSC-Forsamlingen, Paul-Henri Spaak, et utkast til en traktat for et politisk europeisk fellesskap til ECSC-Rådets formann. Forhandlingene om et europeisk økonomisk fellesskap, som startet i juni 1956, resulterte i undertegningen av Romatraktaten mellom de samme seks land den 25. mars 1957 under en seremoni i Campidoglio-palasset i Roma.

Europa har gjennomgått enorme forandringer siden vårdagene i 1957, herunder en nærmest utenkelig styrking av personlig trygghetsfølelse, økt levealder og velstandsvekst. Romatraktaten er lappet på i fem omganger. Det er fred mellom EUs nasjoner, men selv freden er endret. Nå er den stabil. Nå hersker freden ikke bare mellom seks medlemsland, den knytter sammen 25 nasjoner.

Er det denne filosofien om fred igjennom forpliktende overnasjonale strukturer Ingebrigtsen mener står i motsetning til Venstres sosiale liberalisme? Unge Venstre tok på vårt landsmøte i 2002 et oppgjør med den delen av radikale liberalismen som søker isolasjon og allenegang. Vi valgte som samtlige andre søsterpartier til Venstre i Europa å støtte oppunder EU-samarbeidet. Vi sa ja til EU.

For ønsker man å kjempe for et mer liberalt Europa, et smalere og kvassere EU, da kan vi ikke møte EU-samarbeidet med frykt og mistro. Vi må som Johan Sverdrup, Christian Michelsen og Lars Sponheim benytte oss av demokratiet og parlamentarismen - ikke fordi dagens EU er noe liberalt fyrtårn i verden, men fordi verden fortjener et liberalt kontinent som kan være det USA var før de neokonservative ødela den amerikanske liberalismen. - "the city of hope on topp of the hill"

I dag vil vi sikkert le litt av det og riste på hode, slik kan i vertfall ikke skje nå..

Dessverre er det slik at staten(e)s rolle i hverdagen til borgeren igjennom skatter, avgifter og reguleringer har vokst stødig igjennom de siste 50 årene. Så har også staten(e)s selverklærte rett til å definere hva som er sant og god lære økt.

En av de mest horrible eksemplene finner vi fra Østerrike. For i Østerrike er det en forbrytelse å spre "falske" historier om det tredje rikets grusomme handlinger. I praksis er det forbudt å spre "formildende", eller andre former for historier som setter det tyske nasjonalsosialistiske partiet i et bedre lys en den offisielle historieskrivingen. For ingen blir fengslet for motsatt forhold, å spre overdrevent negative historier.

På mange måter tar det østerrikske demokratiet og benytter seg av akkurat samme former for inngripen i prinspippene til det liberale demokratiet som ja nettopp de samme nasjonalsosialistene de ønsket å forby selv bedrev.

Det å forby tanker og spredning av ideer er både umoralsk og ulogisk. Umoralsk fordi man på den måten fjerner muligheten til den enkelte å danne seg sin moral og ulogisk fordi en motstand mot nasjonalsosialismen ikke bare kan være en motstand mot resultatet den produserte, men også de virkemidlene som frambrakte det.

Dette er dessverre ikke bare teoretisk flisespiking fra undertegnede. For i november i fjor så ble den "berømte" britiske historikeren / historie forfalskneren David Irving fengslet for to taler han holdt i 1989 der han skal etter tiltalen ha hevdet at det ikke fantes noen gasskammer i Auschwitz.

Det eneste lyspunktet her er at nå tar selv personer som har blitt rammet av Irvings forfatterskap til forsvar for han. Professor Deborah Lipstadt som selv har måtte i retten med Irving uttaler her til BBC at "Generally, I don't think Holocaust denial should be a crime," og videre "I am a free speech person, I am against censorship.".

Hva hadde vel Voltaire sagt, viss han viste hvor aktuell han var i 2006?
-I may disagree with what you have to say, but I shall defend, to the death, your right to say it.