Oppegående tanker om ytringsfrihet

Av og til skrives det en selv ønsker å si av andre mer presist en selv får formulert. En av de beste kommentarene undertegnede har sett til den pågående ytringsfrihets debatten er denne i Aftenposten av Arne Jensen og Shahzad Rana:

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1216265.ece


Fra artikelen:

......

1. Det offisielle Norge må gjøres religionsnøytralt og sekularisert. Alle trosretninger må likestilles. Vi må erkjenne at vi er et multikulturelt og multireligiøst samfunn. Alle har krav på respekt som mennesker og beskyttelse for sine rettigheter som mennesker, men ingen kan kreve at andre skal oppføre seg på en bestemt måte fordi en eller flere av oss mener at vår tro gir oss rett til å kreve det.


2.
Kirke og stat må skille lag. Det må være et reelt skille, og ikke et liksom-skille, slik Gjønnes-utvalget har foreslått. Kirke- og kulturminister Trond Giske må akseptere at et skille faktisk innebærer at han ikke lenger kan stille andre krav til den protestantiske kirke enn til andre. Den skal heller ikke ha økonomiske fordeler.


3.
Den kristne formålsparagrafen må fjernes fra skolen. Skolen er et viktig ledd i holdningsskapende arbeid, og den må også sekulariseres.


4.
Blasfemiparagrafen må oppheves, ikke styrkes, slik advokat Abid Q. Raja sikkert i beste mening foreslår. Å gi et eget vern om religiøse symboler eller forestillinger er unaturlig - for ikke å si umulig - i et liberalt, sekularisert og åpent demokrati. Det vil bare skape hindre og ikke muligheter for dialog og debatt.

5.
Ytringsfriheten må styrkes og utvides. Skolene må legge større vekt på å gi opplæring i hvordan et moderne, tolerant demokrati fungerer, parallelt med nøytral opplæring i ulike religioners og kulturelle retningers bakgrunn og historie.

I denne dialogen gjelder det å stå fast ved prinsippene og samtidig forstå menneskene. Like lite som ekstremistredaktør Selbekk representerer Gud eller den kristne krets, like lite representerer de maskekledde og våpenutstyrte ekstremister muslimene som sådan.


Ellers så har Unge Venstres unge liberaler Emil Henry Flakk skrevet gode tanker om ytringsfrihet på sin blogg.

Ytringsfrihet

Ytringsfrihet

Visjoner!

Årsmøtet til Oslo Venstre var et sikkelig vitamintilskud! Ikke bare var det et møte med 192 liberale og visjonære delegater,  Oslo Venstre klarte å løfte frem tre viktige uttalelser:


Hviterussland

Når årsmøtet i Oslo Venstres valgte å behandle og vedta en uttalelse om hviterussland, valgte årsmøtet å løfte blikket mot den urett som ikke rammer en selv her i overflodslandet.  Det som sjokker meg mest er at  Alexander Lukashenkos knebling av politiske og sivile rettigheter i Hviterussland forbigåes i stilhet. Både av media, domminerenede politikere og de store organisasjonene. Heldigvis finnes det liberalere i Oslo som vil gi stemme til de som ingen stemme har. Les mer på Oslo Venstres sider her.


DNA

Strandbakken-utvalget legger til grunn at  enhver forbrytelse som kan medføre fengselsstraff skal føre til registrering i et statlig DNA register. Når en legger listen så lavt kan man få inntrykk av at det er et mål i seg selv å registrere flest mulig, fremfor hva som er hensiktsmessig ut fra rettssikkerhetshensyn og hensynet til effektivitet i forebygging og etterforskning av kriminalitet.

Igjenn imponerte liberalerene i Oslo Venste da man valgte å prioritere bort en lokal "kunstsak" og behandlet forslaget fra Unge Venstre som inneholdt at DNA registering kun kan skje etter dom for svært alvolige forbrytelser og at ingen skal stå i et slik register på livstid. I praksis at man blir slettet etter fem år viss man har "holdt sin sti ren".  Man trenger virkelig å sette en stopper for dette konstante post 9/11 angrepet på personvernet og sivile rettigheter som konservative og sosialdemokrater har satt i gang.

Skill Kirke og Stat

I tillegg ble det plass til en liten personlig seier, da vi fikk behandlet en uttalelse om skille av kirke og stat. Uttalelsen slår klart fast at Oslo Venstre mener at statskirkeordningen har overlevd seg selv og er uforenlig med flere viktige prinsipper som vårt moderne liberale demokrati er grunnlagt på, som prinsippene om likeverd og religionsfrihet.

Så etter en slik helg, så kan en trygt si at Oslo Venstre har klart å etablere seg som en liberal kraft i Oslo og som den politiske motoren i Venstre.

Viva!

Ytringsfrihet

Har dessverre ikke fått skrevet noe om ytringsfrihet på bloggen enda. Så da blir det til at jeg får legge ut manus til en tale jeg holdt i dag til Trondheim Unge Venstres årsmøte om ytringsfrihet. Selvfølgelig med masse hopp fra manus...


Som de fleste nå har fått med seg så inviterte den danske  Jylandsposten en del kunstnere til å tegne profeten Muhammed etter at en dansk barnebok forfatter forgjeves hadde prøvd å få noen til å karikere Muhammed til en barnebok.  Jylandsposten gjorde dette selv om det står i Koranen at Muhammed ikke skal avbildes. En ytring mot en religiøst bud.  En ytring som sårer mange, får konsekvenser for noen og stiler spørsmålet. Hva er ytringsfrihet?

Hvorfor har vi det? Og bør ytringsfriheten begrenses?

 

Ytringsfrihet er en rettighet som innebærer friheten til å ha egne meninger, til å motta og gi informasjon uten innblanding fra myndighetene eller andre borgere. Og retten til å ytre de meninger og den informasjon en må ha i et offentlig rom.

 

For man kan si om forholdet mellom ytringsfrihet og demokrati, så har utvidelsen av ytringsfriheten har skjedd sammen med utviklingen av det moderne liberale-demokratiet. Friheten til å kunne kritisere styresmaktene fritt, uten forhåndsgodkjenning eller redsel for straff, skal trygge det liberale-demokratiet og forhindre at demokratiets makt blir korrupt.  Det muliggjør å debattere og kritisere den makt demokratiet utøver.

 

Et demokrati uten ytringsfrihet er blindt flertalsdiktatur. Et demokrati som ønsker å sensurere sin egen kritikk er seg selv skremmende. For det er nettopp kritikken og ytringene som skal muliggjøre demokratiet.

 

Ytringsfriheten er ikke noe nasjonal verdi, det er for oss liberalere en universelle verdi. En verdi som kommer av at vi som mennesker eier vår egen kropp og våre egne tanker. Og at fritt samfunn må nettopp la den enkelte søke sin egen lykke. Også når lykken nettopp er å ytre et syn, en tanke eller en idee.

 

Dette grunnlegende positive menneskesynet har forplantet seg og blitt tatt inn i flere punkter i FNs menneskerettsklæring:

 
Artikkel 18, 19 og 20 i Menneskerettighetserklæringen omhandler spesifikt retten til ytringsfrihet:

Artikkel 18 - Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.

Artikkel 19 - Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.

Artikkel 20 - Enhver har rett til fritt å delta i fredelige møter og organisasjoner. Ingen må tvinges til å tilhøre en organisasjon.

I Norge er ytringsfriheten forsvart av grunnlovens paragraf §100.

 

§ 100.

       Ytringsfrihed bør finde Sted.

       Ingen kan holdes retslig ansvarlig på andet grundlag end Kontrakt eller andet privat Retsgrundlag, for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov.

       Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Det kan kun sættes slige klarlig definerede Grændser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser.

       Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter.

       Enhver har Ret til Indsyn i Statens og Kommunernes Akter og til at følge Forhandlingerne i Retsmøder og folkevalgte Organer. Det kan i Lov fastsættes Begrænsninger i denne Ret ud fra Hensyn til Personvern og af andre tungtveiende Grunde.

       Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale.

 

I USA har man valgt en annen ordlyd. Man starter ikke med ”bør”. Man starter med Congress shall make no law...

 

Congress shall make no law respecting an establishment of religion, or prohibiting the free exercise thereof; or abridging the freedom of speech, or of the press; or the right of the people peaceably to assemble, and to petition the government for a redress of grievances."

 

Også på dette feltet har det kongelige norske sosialdemokratiet sviktet.

En ting er at staten har vokst seg stor i Norge.  Ja staten er landets største arbeidsgiver, er samtidig landets største kapitalist på Oslo børs og tar inn 40-50% av befolkningens inntekter ved skatter og avgifter. Pluss at staten regulerer alt og alle. Og staten gjør mye bra. Den sikrer oss sykehus, skole og utdanning. Men nettopp når staten er så stor i menneskenes liv og sfære som i Norge, blir det enda verre når muligheten for kritikk av den samme stat  og institusjoner i det sivile samfunn er blitt yterlige begrenset. Både igjennom en blasfemi paragraf og ved forbud mot enkelte politiske ytringer.

 

Straffelovens paragraf 204 har vært det kongelige norske sosialdemokratis våpen mot pornografi og ”usedelighet”

 

Det er en paragraf som har vært flittig brukt mot statens dissidenter og kunstnere. F.eks dømte staten i 1956 Mykle for hans Røde rubin til fengsel.

 

Staten dømte videre Jens Bjørnebo i 1967 for hans bok ”uten en tråd”, etter samme paragraf. Bjørnebo viste kanskje ikke hvor dagsaktuell han ville ha vært i 2006 når han uttalte under rettsaken; ”De som vil forby latteren, sitter igjen med galskapen.”

 

Straffelovens paragraf 142 har vært flertallets våpen mot ”blasfemi” eller krenkelser av religion og religonsutøvelse.

 

Straffelovens paragraf §142 blir kalt blasfemiparagrafen. Sist noen ble dømt for brud på Blasfemiparagrafen var i 1934.

 

For i 1934 tok påtalemyndighetene ut tiltale mot Øverland for å ha ”spottet gud” igjennom en rekke foredrag, og  til slutt trykket disse foredragene. Høyestesrett ila Øverland en bot på kr 10. Og dømte han til den evige skjærsild.

 

No håpe æ at ingen som føler at dette innlegget er bespåtende. Men viss noen først gjør det så håpe æ at vedkommende vil sende meg regning på 10 kr i stedet for å åpne luken ned til den evige skjærsild. Men dessverre vil bla. Venstre mannen og advokat Abid Raja har bland annet i morgenbladet tatt til ordet for å gjenopplive blasfemiparagrafen. Han sier at:

 

”Spørsmålet er om bespottelse og meningsløs latterliggjøring er noe vi trenger under dekke av ytringsfriheten. For å si det kort: Når ytringer begynner å skade mer enn de gavner, bør deres nytte vurderes. Ikke slik at unyttige ytringer skal forbys; men slik at hatefulle, unyttige ytringer som skader, bør kunne forbys.”

 

I adressa tirsdag tar videre Trondheim Muslim socity til ordet for å anmelde Magazinet redaktør Vebjørn Selbekk for brud på Blasfemiparagrafen. Matri Abroud sier til adressa at; - Vi ønsker å gå til sak mot Magazinet redaktør Vebjørn Slebekk. Han har krenket vår religion ved å trykke karikaturer av Muhammed.

 

Viss ytringsfriheten kun skal beskytte de ytringer som flertallet anser som nyttige, eller hellige da mister den mye av sin funksjon. Nettopp å verne alle de meningene vi ikke liker.

 

For de nyttige og ”korrekte” meningene har alltid gode kår, det er nettopp de av oss som av ulike grunner og med ulike motiv skulle ønske oss noe annet en flertallet ytringsfriheten skal beskytte. Mot flertalets never og sensur.

 

Derfor vil jeg også opponere mot enhver form for politisk sensur som forbud mot rasistiske ytringer og forbud mot nasjonalsosialistiske symboler.

 

For det er nettopp dette som kanskje er ytringsfrihetens kjerne. Slik det er beskrevet av vår franske venn den liberale opplysningsfilosof Hr Francois Voltaire som uttalte under en brevveksling med en arg motstander:

Jeg forakter dine meninger, men jeg vil inntil døden kjempe for din rett til å ytre dem.

 

 

For det som skiller liberalere fra tilhengerne av totalitære regimer er nettopp det at vi vil tillate de ”unyttige, spotenende og sære meningene” For selv Gobeles var for ytringsfrihet for alle SINE meninger, så var også Stalin. Er DU for liberal ytringsfrihet er du for at alle de meningene du misliker skal bli ytret. Det å like sin egen røst. Det har helt andre navn.

 

Men finnes det legitime begrensninger av ytringsfriheten?

 

En klar legitim begrensning er hensynet til personvernet. Slik som å forby sykehus å ytre personlige innformasjon som sykehusjournaler med mer til offentligheten.

 

Eller en bank skal ikke ha rett til å ytre innformasjon som er gitt i fortrolighette som f.eks hva  Rita Ottervik bruker sine private penger på.

 

Men i en tid som nå. Trengs det stemmer som på den ene siden vil verne og styrke personvernet, men som like sterkt tør å stå rakkrygget opp mot alle de som roper om å gjeninnføre blasfemi sensuren eller drive aktiv selvsensur for å beskytte minoriteter.

 

For det er det på sin plass å mine om at ytringsfriheten nettopp er det største minoritets vern. Fordi det er et vern om en rett til å rope ut et varsku, selv når flertalet er overbevist om at en annen kurs, mening eller ytring er mer ”nyttig eller riktig”.

 

Man skal ikke kunne mye historie for nettopp å se at av og til er nettopp kneblingen av mindretallets ytringsfrihet flertalets snarvei til egen undergang. For av og til er de gale i flertall.

 

Den tyske presten Martin Niemöllers illustrer det gått i sitt dikt der han sa:

"Først forfulgte de kommunistene, men jeg protesterte ikke for jeg var ikke kommunist.

Siden forfulgte de fagforeningsfolkene, men jeg protesterte ikke for jeg var ikke fagforeningsmann.

Siden forfulgte de jødene og sigøynerne, men jeg protesterte ikke for jeg var ikke jøde eller sigøyner.

Siden forfulgte de de homoseksuelle, men jeg protesterte ikke for jeg var ikke homoseksuell.

Når de siden forfulgte oss var det ingen igjen som kunne protestere."

Når prest og statsmann skiller lag

Den kommende stat – kirke debatten tar opp mange viktige perspektiv, men raser litt for raskt forbi de mange prinspippene som er bakgrunn for debatten. Eller rettere sagt, burde være bakgrunn for debatten.

 Jeg skriver burde, fordi store stygge AP ønsker seg det ikke. For det gårsdagens dagsrevy viser er hvor konservativ man blir av å sitte på toppen av Det Norske Arbeiderparti. Kirkeminister Trond Giske uttaler at hensynet til tradisjoner skal være avgjørende for debatten. Som radikal liberaler kan jeg love Giske opposisjon.

Jeg vil gå inn i debatten med andre mål og visjoner enn bevaring av tradisjoner. Vi må kjempe for en debatt om prinsipper, visjoner, sivile rettigheter og med blikk på det multikulturelle fremtids Norge. Men jeg forstår at et par måneder i regjering fjerner enhver radikalisme fra sosialdemokratiet.

For en liberaler er det grunnlegende at mine private handlinger ikke skal krenke andre likeverdige borgere. Like grunnlegende er det at staten skal være bundet av den samme rett. Og at statens handlinger og opptreden ikke skal favorisere eller krenke noen av borgerne i utstrakt grad.

 Statskirkeordningen representerer i så måte en sammenblanding av religion og politikk, der staten aktivt favoriserer én trosretning over alle andre. Dette gir seg blant annet utslag i kristen formålsparagraf for offentlige samfunnsinstitusjoner som skole og barnehage, og en bekjennelsesplikt til den luthersk-evangeliske tro for enkelte offentlige verv. Herunder deltagelse i landets regjering. På tross av at vi i prinsippet har religionsfrihet i landet, legges det dermed fra statens side føringer på hva som er den rette tro.

For de fleste av oss er religion noe vakkert og privat. For noen er religion en stor del av våre liv, for andre er den frie ateisme like viktig. Felles er at dette er en klar del av vår nære private sfære. Derfor blir statens dinosaurmarsj i vår private sfære ekstra belastende for alle dem som av dypt moralske grunner skulle ha en annen oppfating og en annen tro en flertallet.

Dessverre har den norske samfunnsdebatten manglet stemmer som har utfordret dette sviket mot den liberale idetradisjonen de norske grunnlovsfedre gjorde, når de i den norske grunnloven fra 1814 beholdt statsreligion, jødeforbud og monarki med mer.

Selv håper jeg Gjønnesutvalgets innstilling kan by på en etterlengtet muligheten til å føre en prinsipiell debatt om statens rolle i Norge. Kanskje får vi se siste rest av opplysningstiden komme også her til lands. Men da får vi håpe Giske bruker mer tid med borgerne, studentene og i sin private tankeboks. Selv om det sikkert vil gå på bekostning av hans tid med sin royale rødvinskrets på Teathercafen.
hits