Velferdsamfunn eller velferdstat?

Her er mine innspill til Venstres prinsippkomitemøte om velferd:


            ”Mange liberale sosialister tror på den tragiske illusjonen at hvis de fratar enkeltmennesker makt og              gir  den til politikken, så vil de derved avskaffe selve makten.”
             F. A. Hayek


Venstres mål er gi borgeren makt over egne liv. Personlig ansvar betyr å ta konsekvensene av sine egne valg. Dersom valgene våre ikke fikk konsekvenser, eller vi selv slapp å ta disse konsekvensene, ville friheten blitt meningsløs. Velferdstaten har skapt det ansvarsløse mennesket.

Velferdsstaten vil ikke bare gi oss omsorg, den vil ha monopol på å gi oss omsorg. Resultatet blir et samfunn der vi mister frihet, og ansvar. Staten sørger for trygghet, passer på oss og familien vår. Gjennom skatteseddelen kjøper vi oss fri fra det personlige ansvaret. Hvorfor hjelpe en uteligger på gaten? Vi har
jo allerede betalt skatt for å løse problemet. Hvorfor besøke
bestemor oftere på sykehjemmet?

For Venstre er begrepet om den myndige medborgeren som har og tar ansvar for eget liv og sine  omgivielser vårt alternativ til den altomfattende velferdstaten. Man må gå fra idealet om den altomfattende og ansvarsfraskrivende velferdstatsen til et ideal om den selvbærende og aktive medborgeren i velferdssamfunnet. Men for å kunne snakke om personlig ansvar må en først definere et sett med minimum av kollektive plikter mellom borgere i et samfunn. Plikter som sier noe om de formelle og de uformelle bånd mellom borgere som sørger for at medborgere tar ansvar for hverandre igjennom samfunnets ulike mekanismer.

Man kan snakke om det liberale velferdsamfunnets innfrastruktur. Man kan se for seg en velferdssamfunn pyramide med tre kammer. I bunn ligger det perssonlige ansvaret, så følger de frivellge felleskapene i det sivile samfunn og på toppen av dette den  formelle velferden.

Den formelle velferden.

Den er gjerne gitt som lovrettigheter, som lovfestede velferdsgarantier mellom alle borgere.  Her bør Venstres mål ikke være å smøre breie A4 løsninger utover alle, men å prioritere å gjøre samfunnet til bedre for de som trenger det mest.

Formelle rettigheter:
- Sosialt sikkerhetsnett med rett til et minimum av inntekt og bokår.  Venstres løsning; garantert minsteinntekt og rett til bosted.
- Rett til deltagelse og tilgang for alle.
- Statlige minimums rettigheter innen omsorgstjenester.
- Sette barnets rettigheter i sentrum.

Det sivile samfunns medansvar. De frivelige fellesskapene.
Der vi som medborgere aktivt hjelper hverandre, ikke fordi en lov krever det men fordi vi som aktive medborgere ønsker det.

-    Gode vilkår for en aktiv frivillig sektor. Norge trenger flere  ”Kirkens Bymisjon”.
-    Utførelsen av omsorg; større andel av eldreomsorg og sykeomsorg bør gjøres av ”varme hender”.
-    Omsorg med hjerte, ikke med paragrafer.


Det personlige ansvaret.

Der grensen for politikk går. Enkelte byrder og sukseer bør kun bæres av den enkelte.
Målet er den ”selvbærende” borgeren. Som lever av egen kraft og tar ansvar og høster gevinsten av egen innsats. Det er her grunnmuren for det liberale samfunn ligger.

-    Den enkelte har ansvar for sitt arbeid og virke.
-    Det skal lønne seg å ”stå opp om morran”, å delta i samfunnet.
-    Det skal lønne seg å jobbe, det å skape livsgrunnlag for seg selv og andre.
-    Omsorg for sine nærmeste.


De varme fellesskapene som skapes med bakgrunn av aktive medborgere som tar ansvar for seg selv og sine omgivelser. Kjennetegnes ved at de gir den enkelte opplevelsen av å være sine medmennesker til gangs og oppleve selvrealisering sammen med medmennesker. Det er den ekte felleskaps følelsen. Ingen offentlig støtteordning eller paragraf kan erstatte et sett med varme hender.

hits