Like rettigheter, - også for konger, prinser og små prinsesser!

Debatten om det norske kongehuset viser konservatismens grunnlegende svakhet. Der liberalere er urokkelige i vårt forsvar av individets like og grunnlegende rettigheter. - Selger konservative unna det de måtte ha av liberalt sinnelag så fort enkeltmenneskets rettigheter krasjer med de ulike tradisjoner konservative til enhver tid liker å favorisere.

Grunnlegende for enhver liberal stat er at ethvert embete som skal få tildelt makt  fra borgeren i utgangspunktet er tilgjengelig for alle borgere.  For makten delegeres fra meg som borger til de medborgere jeg selv har tillit til.  En liberal konstitusjon må sikre det - for å kunne kalles liberal.  Det at embeter og privilegier eller byrder skal gå i arv, eller på andre måter skal være utenfor borgernes kontroll, er i realiteten en konstant krenkelse av alle statens borgeres mest grunnlegende rettigheter. Inkludert de som blir pålagt å arve slike privilegier eller byrder.

For en stat er til for å sikre innbyggernes likeverdige rett til liv, eiendom og mulighet for å søke lykken. Borgerne har valgt å delegere makt til de likemenn de har tillit til for å forme statens lover, og regulere samfunnet slik at friheten til den enkelte ikke innskrenker friheten til en annen. Grunnlegende så, er at den tillit som delegeres kan trekkes tilbake, og at enhver borger skal ha mulighet til å be om sine medborgers tillit.

Men det som skiller et liberalt demokrati, fra et flertalls tyranni er ikke styreformen i seg selv. For det at de som styrer velges av de borgere de skal styre over, er bare en liten del av en liberal stat. Det største skille mellom et liberalt demokrati og et flertalls tyranni er at  en har en konstitusjon som begrenser hva de styrene kan gjøre mot ens borgere og klart definer borgernes grunnlegende og likeverdige rettigheter som staten skal sikre.

For en liberal rettstat må begrense de styrenes mulighet til å overstyre ens borgeres frie vilje der den enkeltes frie vilje ikke er til skade for andre medborgere sin likeverdige frie vilje.

Den norske grunnloven har mange udemokratiske og mangt et illiberalt trekk ved seg. Den både sikrer privilegiene til en kirke, en konge og er blitt utvannet med sosialdemokratiske rettigheter og attpåtil skrevet på dansk.

I Norge har demokratiets flertall både ved folkeavstemning og ved stortinget opprettholdt både denne udemokratiske styreformen, og denne meningsløse konstitusjonen. Flertallet har benyttet sin mulighet til å krenke både mindretallet og fremtidens velgeres grunnlegende rettigheter. - Mest horribelt er det kanskje at flertallet har valgt å pålegge uendelige generasjoner av ´en utpekt familie til å være slaver for staten til all evighet.

Slavedrift blir ikke legitimt fordi om det blir innført av et demokratisk flertall. - Ei heller ved at slavene får apanasjer, slott og blir gitt status som "hellige".

Heldigvis vedtok Unge Venstres sentralstyre at det var på tide og slippe kongefamilien fri fra statens tøyler, bånd og tvang. Men landets konservative, nå representert ved Unge Høyre fornektet seg jo ikke. Samme dag som resolusjonen ble lagt ut på Unge Venstres nettsider gikk Unge Høyre hardnakket ut i dagsnytt 18 og forsvarte monarkiets fortreffelighet. - For tradisjon kunne ifølge de konservative gi legitimitet. - Det at man hadde hatt konge i over 100 år var en legitim grunn til å ha det i 100 år til.

Beklager konservative. Tradisjoner gjør ikke staten eller mak legitim. Kun et minimum av like rettigheter og kontroll kan gjør den legitim.

Om det å tenke selv...

Den Svenske liberale ideologen Johan Norberg leverte tirsdag 8. November i Expressen et krast oppgjør med den franske velferdsmodellen. - Med tittelen Här dör den franska sociala modellen 

Åtte dager senere, onsdag 16. november står så denne artikkelen på trykk i Dagbladet: Den Franske modellens død nå signert Unge Høyres leder Torbjørn Røe Isaksen.

Så det er jo godt å se at Unge Høyre klarer og skrive egne avisinnlegg. - Ihvertfall oversette dem.

Nå er Torbjørn Røe Isaksen  til vanlig en meget skrivefør debattant. Så nå skal jeg ikke mobbe Torbjørn for manglende kreativitet med overskriften. Eller  for at han som en svoren tilhenger av eiendomsrettigheten nesten har bedrevet plagiat. Men istedenfor vil jeg påpeke at inspirasjons kilden; Johan Nordberg er en spennende tenker som har skrevet en flott liten bok om globalisering. Med den herlige tittelen: "Till världkapitalismens försvar"

Temaet som blir tatt opp i begge avisinnleggene er dog for alvorlig til å spøke med. Men det gleder meg jo at også Konservative Isaksen etterspør sårt trengte liberale og radikale reformer i det europeiske arbeidsmarkedet.

Så får vi se om Kagge forlag kommer  med en nylansering til jul med tittelen:  "Torbjørnsverdenskapitalisme" utgitt av  en viss Torbjørn..  *Kunne bare ikke dy meg* 

Svaldbard - statsviterenes drømme øy

Svalbard må være drømme øyen for statsvitere, jurister og historikere (høres det ut som et Venstre lag?). Ikke fordi kulde, dyre flybileter og isbjørn er fellesintresse, men fordi Svalbard er en fantastisk kompleks konstruksjon -legalt sett.

Norsk "suverenitet" over Svalbard ble anerkjent («recognized») i Svalbardtraktaten av 9. februar 1920. Svalbardtraktaten omfatter alle øyer mellom 10° og 35° østlig lengde og 74° og 81° nordlig bredde, og gjelder for landterritoriet, indre farvann og sjøterritoriet på ca. 4 nautiske mil.

Foruten Norge var signatarstatene (flaggstatene) USA, Storbritannia, Danmark, Frankrike, Italia, Japan, Nederland og Sverige.

Traktaten er senere tiltrådt av andre land, viktigst av disse er Russland.

Traktaten tar sikte på som det heter  "å sikre Svalbards utvikling og den fredelige utnyttelse av naturressursene der". Norsk "suverenitet" er begrenset på en slik måte at enhver av statene som har undertegnet Svalbardtraktaten har lik rett til å drive næringsvirksomhet, jakt og fiske på øyene og i deres territorialfarvann. I tillegg er Svalbard er avmilitarisert sone.

For på 1950-tallet erklærte den norske regjering Svalbard som nøytralt område, (<(DMZ) demilitarized zone>) med den begrensning at NATO ble innrømmet rett til å gripe inn dersom nøytraliteten skulle bli krenket på noen måte.

Siden Norge overtok "suvereniteten" over Svalbard 14. august 1925, har Sysselmannen vært Regjeringens øverste representant på øygruppen.

Sysselmannen er direkte underlagt Justisdepartementet, men utfører også oppgaver for en rekke andre departementer, bl.a. Miljøverndepartementet. Det er enestående i norsk forvaltning at så mange og ulike funksjoner er samlet i én og samme stilling.

I Norge er det Svalbardloven av 17. juli 1925 som slår fast at Svalbard er en del av Kongeriket Norge. Norsk privatrett, strafferett og prosessrett gjelder når ikke annet er sagt. Andre lovbestemmelser gjelder bare når dette er særlig fastsatt. "Kongen" kan dessuten fastsette alminnelige forskrifter for Svalbard.

I 1977 etablerte Norge fiskevernsonen rundt Svalbard, kort tid etter at regjeringen hadde opprettet en 200 mils økonomisk sone ved fastlandet Norge.  Meningen var å unngå at vernesonen kolliderte med de spesielle reglene om likebehandling av flaggstater som gjelder for Svalbard.

Problemet oppstår når kystaten Norge hevder enerett på sanksjonere ovenfor aktørene i Svalbardsonen. - Da alle andre falggstater, med EU hevder at det er Flaggstaene selv som har sanksjonsrett - og plikt.

Når man sendte over etterforsknings dokumentene i Elektron saken til Russland - Ga man en stilletide aksept til at Russland som falggstat skulle ha rett til selv og sanksjonere (etterforske) egne aktører.

I Norsk debatt brukes konsekvent ordet suverenitet om vårt forhold på Svalbard.  Suverenitet skulle kanskje ha blitt byttet ut med "forvaltningsansvar" - Vi er blitt inrømet forvaltingsansvar av de andre flaggstatene. Men vi har ikke lov til å ha tropper der, ikke lov til å kreve inn skatter der , og alle falggstater har lik rett til naturresurssene. Men vi har forpliktet oss til å forvalte Svalbard sonen. Så blir spørsmålet om forvalteransvar krever sanksjons enerett?

Når SP vil legge ned lokaldemokratiet..

Det vi ser nå er et fylkeskupp anført av Senterpartiet - lokaldemokrati partiet vil nå i realiteten legge ned lokaldemokratiet ved et statlig fylkestings kupp. Jeg må innrømme at jeg ble litt bekymret og forbannet over utspillet til KS i dagsavisen. Der KS vil be Åslaug Haga som kommunalminister å avlyse det kommende fylkesting valget om to år. Begrunnelsen var at de nye fylkestingpolitikerene man skulle velge i 2007 kunne måtte risikere og bare bli sittene i to år. Dette fordi fylkeskommunen planlegges nedlagt, og erstattet med størrre regioner.

Dette er mild sagt horribelt og strider i mot noen av demokratiets klareste grunnprinsipper. Pinsipp som at når man ber velgerne delegere makt opp til et nivå for en gitt periode til de mennesker hvert enkelt har tilitt til. -Ja da er det et direkte tilitsbrud og så pluselig bare vedta at tiliten varer i to år til. Det er grunnlegende udemokratisk og holde noen ved makt lengere en den tilitsperioden de først forespurte borgerne om tilit til. Det å  ikke la velgeren får lov til å eventuelt kaste Erik Bartnes som fylkesordfører i Nord-Trøndelag er i realiten et "fylkeskupp" anført av staten ved Åslaug Haga og senterpartiet.

Dette viser behovet for en føderalstat. - Der regionnivået er grunnlovsfestet med suverene rettigheter. Der ingen nasjonal myndighet kan gå inn og si; sorry velgere, men det nasjonale nivået er så fornøyd med de fylkespolitikerne dere valgte for fire år siden - så vi gir dem to år til..

Men dette har flere dramatiske sider ved seg forutenom de rent demokratiske. For fylkesvalget har historisk fungert i Norge som et "test-valg" for stortingsvalget. - De fleste som studerer valgstatestikk er enige om at det var i 2003 under komune og fylkestingsvalget den avgåtte regjeringen i realiteten tapte opinonen - og alldri gjennvant den før på selve valgdagen.

Det er derfor ikke vanskelig og se at regjeringen har en stor egenitresse av og slippe å møte opinonen om to år til en et års lang meningsbrytning. - Der regjeringens poltikk og manglende resultater tradisjonelt sett har vært hovedpunkt i valgkampen.

Vedtar staten dette - og f.eks Erik Bartnes blir sittene som fylkesordfører i Nord-Trøndelag én dag lengere en valgperioden flertallet av velgerne (ikke jeg) ga han tilitt til.  Vil jeg personlig anmelde både staten og Erik Bartnes for brudd på Europarådets Charter av grunnlegende menneskertigheter, Grunnloven og FN.s menneskeretighetskonvesjoner.

Selv om staten har rett til det i innenfor rammen av den Norske enhetstaten - der stortinget er den eneste formele lovgivende organ. Så må det kunne sies å ha blitt dannet en presens for at fylkeskommuner og komuner har lovgivningskompetanse - suveren sådan.
For makten blir delegert fra meg som borger til fylkespolitikerene, ikke fra staten og Åslaug Hagas kontorer i Oslo.

Hipp hurra - én ny diktator!

Jeg kan jo ikke være dårligere en resten av europas eliter og det norske hoff og stiller meg herved opp og gratulerer Albert med sin nye stilling som diktator.

Albert er ikke valgt av noe folk - men til gjenngjeld godt betalt av sitt folk.
Men det er ikke Albert sin feil, eller rettere sagt; Albert Alexandre Louis Pierre Grimaldi sin feil. Det er den Franske stat - som har godtat dene merkelige formen for føydalstat å leve under de franske vinger.

For siden 1911 har Monaco blitt styrt som et konstitusjonelt monarki med fyrsten som statsoverhode. Statsministeren formelt den utøvende makt, og styrer en regjering på 4 personer. Statsministeren er en fransk statsborger utnevnt av Fyrsten blant kandidater foreslått av de franske myndigheter. Etter 1962 grunnloven deler fyrsten sin makt med det tokammerede nasjonalrådet, som blir valgt for 5 år av gangen.

Byen Monaco blir styrt av kommunestyret med 15 valgte representanter ledet av borgermesteren. - Også de godkjent av Fyrsten.

Makt koruperer og i Monaco har den korupert lenge - For Monaco har blitt styrt av familienGrimaldi siden 1297, da François Grimaldi inntok festningen som beskyttet byen, forkledd som en munk. Det eneste unntaket var i perioden 1789 - 1814, da Monaco var under fransk kontroll. Etter Wienkongressen ble Monaco protektorat av Sardinia frem til 1860. Monacos suverenitet ble anerkjent av den fransk-monegaskiske traktaten av 1861.

Fyrsten var eneveldig frem til grunnloven ble undertegnet i 1911. I juli 1918 ble det undertegnet en avtale som gav Frankrike et "begrenset" ansvar for å beskytte Monaco. Avtalen innebar at Monacos politikk måtte være koordinert med franske politiske, militære og økonomiske interesser.

Dette er et snodig eksempel på en rebublikk som holder i live adelspriveligene til en liten familie - ikke rart at familien Grimaldi har valgt seg følgende latinske slagord som familiemotto: Deo Juvante - Med guds hjelp.

SP, Norges konservative parti?


I dag står den Norske konservatismen ved et tidsskille. Er den i ferd med å omstille seg eller, «modernisere» seg?
Eller må den helt enkelt  føres opp på listen over truede arter i vår politiske fauna? Gitt at konservatismen har mange nasjonale avarter, synes begge deler å være tilfelle.

Som politisk ideologi begynner konservatismens historie med Edmund Burkes Reflections on the Revolution in France i 1790, den teoretiske kjernen i en mangfoldig og omskiftelig ideologi. Burke fremholdt den franske revolusjon av 1789 som selve antitesen til de politiske idealer som bør veilede samfunnet: Slike omveltninger forbryter seg mot det Burke kalte «naturens klokskap» som har nedfelt seg i samfunnets tradisjoner.

Tradisjonen er en moralsk og praktisk ledesnor for enkeltmennesket hevder konservatismen. Konservatismen ser på enkeltmennesket som av natur er begrenset i sin samfunnsforståelse og som lett lar seg rive med av emosjonelle lyster. Når tradisjoner rives ned, kullkastes rettferdighetens orden hevder konservatismen. Politikkens oppgave bør derfor være begrenset til å hegne om tradisjonens kraft som bærer av individets grunnleggende frihet. Enhver endring bør utføres gradvis og forsiktig og ha som mål bedre å bevare (latin: conservare) historiske normer og konvensjoner.

Det første uttalt konservative parti så dagens lys i England da Tory Party på 1830-tallet skiftet navn til Conservative Party. Siden er en rekke lignende partier stiftet. Vektlegging av å bevare lokale særegenheter har ført til stor nasjonal variasjon innen denne gruppen partier.

På 1800-tallet bar konservatismen preg av å være antimodernistisk og dels udemokratisk, og partiene forsvarte etablerte eliters interesser, som i Høires (tapte) kamp for embetsmannsstaten og kongens makt. I forrige århundre derimot antok konservative partier først og fremst en antisosialistisk karakter.

Det tradisjonelt konservative Høyre har lenge bestått av en ideologisk sammensmelting mellom konservatisme og liberalisme. De senere år har alt flere påstått at konservatismen har måttet vike plass for en «tøylesløs markedsliberalisme».
Skal vi kunne undersøke påstanden, bør vi lene oss på en definisjon av konservatisme som både selverklærte konservative samt kritikere kan enes om, at «konservatismen ikke består av fastspikrede dogmer, men av grunnleggende pragmatisme som må tilpasses sin tid.» Dette er en tradisjonell, vid og formal definisjon mange vil kunne enes om.

Ifølge denne definisjonen finnes det undertiden mange konservative partier i norsk politikk. Og selv på grunnlag av denne rimelige forståelsen av konservatisme, er det absurd å omtale Høyre som landets konservative parti, i betydning det partiet som i størst grad fører en konservativ politikk. Ap, SV og RV står alle for likhet, solidaritet og fellesskapsløsninger som fundamentale verdier av verneverdig art. De er alle verdikonservative, slik sett.

Og både Ap og SV forsvarer en velferdsstat som for yngre generasjoner erfares som en nedarvet politisk tradisjon. Motstand mot å endre den er derfor klassisk konservatisme – av strukturelt merke (SV er dog stadig radikalt/progressivt med hensyn til livsstilsverdier).

Individets frihet. Venstre og Frp påberoper seg, i likhet med Høyre, individets frihet som grunnleggende etisk liberal verdi, som alltid må ivaretas, men som kan realiseres på ulikt vis, til ulike tider. Og Krf ønsker fremfor alt å hegne om familien og troen/kirken som samfunnets bærende institusjoner. Også dette er «god» konservatisme.
Likevel, det virkelig konservative parti i dagens Norge er Sp. Dette er et parti som søker å bevare en hel (primær) næring og en hel sosiokulturell gruppes (bøndenes) egenart, livsstil og verdier, ikke ulikt som med Høire og embetsmannsstaten. Under EU-saken har partiet seilt opp som den sterkeste forsvarer av nasjonale og lokale (distriktenes) tradisjonelle verdier.
EU-saken har da forrykket skillelinjer som konservativ/progressiv og høyre/venstre, der de økonomisk venstreorienterte partiene SV og Sp har vist seg som institusjonelt mest konservative og Høyre og Ap mest «progressive».

Alt dette gjør Sp til den rettmessige innehaver av tittelen «Norges konservative parti», i strukturell forstand. Således kan det synes paradoksalt at partiet nå plasseres på «venstresiden» i forbindelse med dagens regjeringssamarbeid med Ap og SV. Så kan man spørre seg om det er et tegn på et SP som er blir mer radikalt eller om det er et bilde på en «venstresiden» som er blitt konservative.

Liberal hilsen

Erlend

Vetoretten - nesten bare tull..

Paal Frisvold,  skriver i dette innlegget i aftenposten oppklarende om "Veto" retten i EØS avtalen.



" Reservasjonsretten innebærer ikke mer enn at én av partene - dvs. EFTA eller EU - kan reservere seg i en periode på to ganger seks måneder dersom partene ikke er enige om hvordan en rettsakt skal integreres i EØS-avtalen. Etter tolv måneder åpnes det for mottiltak - dvs. at annen nærliggende lovgivning suspenderes frem til en løsning finnes på hvordan rettsakten kan bli del av EØS-avtalen. Omfanget av den suspenderte lovgivningen bestemmes av partene i EØS-komitéen, i praksis Europakommisjonen - fordi EU har adskillig større økonomisk og politisk tyngde enn de tre små EFTA-statene. Dette kom klart til uttrykk da den islandske utenriksminister - i dag statsminister - Halldor Ásgrimsson på EFTA-landenes ministermøte i 1999 uttalte at å bruke reservasjonsretten var ensbetydende med MAD - Mutually Assured Destruction. " Skriver Paal Frisvold.

Paal Frisvold drifter til daglig Brusselkontoret


Dette viser bare igjenn hvor himla "kolonial" EØS avtalen er; der EFTA sida er blitt EU sidas kolonier som lydig sender sine råvarer til kolonialmakta og som uten et pip innfører kolonialmaktas lover og regler innenlands.

Åslaug Hagas "sjølråderett" er begrenset til å være mer proteksjonistisk, sjåvenistisk og selvgode en alle andre.



9. November - Aldri mer et delt Europa!

9. november er datoen som både markerer europas mørkeste og lyseste historie.

I 1938 var det dagen for krystallnatten, som ble betegnelsen på natten mellom 9. november og 10. november og markerer starten på en dramatisk opptrapping av jødeforfølgelsene i Nazi-Tyskland. Nazitene dro igang omfattende pogromer i Tyskland og Østerrike. Et hundretall jøder ble drept, 267 synagoger ble brent ned og over 7.500 butikker ble vandalisert. I tillegg ble mer enn 26.000 jøder ført til konsentrasjonsleirer, hovedsakelig til de beryktede Buchenwald, Dachau og Sachsenhausen.

I 1989 ville historiens skjebne det til at den samme datoen skulle være datoen for Berlinmurens fall. Berlinmuren ble det fremste symbolet på delingen av Europa i en liberal-demokratisk og en kommunistisk del under den kalde krigen. I løpet av den kalde krigen ble mange hundre mennesker som forsøkte å flykte til friheten drept ved muren. Men borgeners never som søkte friheten rev den ned. -Og det ble starten på europas gjenforening.

Jeg feirer 9. november som en markering av at veien til varig fred og stabilitet går gjennom internasjonalt samarbeid, basert på demokratiske prinsipper. I ruinene etter to verdenskriger bestemte tidligere fiender seg for å samarbeide, og ønsket om fred ble bærebjelken i det europeiske samarbeidet fra begynnelsen av.

Gjennom EU-samarbeidet har Europa gått fra å være et krigsherjet og delt kontinent til å bli fredelig og bærekraftig sammarbeid. EU har skapt varig tillit og forsoning mellom tidligere europeiske fiender, og vil snart favne hele Europa, ja forhåpentligvis også Tyrkia.

«Det synes nå klart at den Europeiske union er det beste eksemplet i verdenshistorien på konfliktløsning i praksis» sa John Hume sa han mottok fredsprisen i 1998. Hvorfor er det så uklart for norske EU-motsandere?

Men fred og stabilitet er ikke noe som kommer av seg selv. Så selv om man her oppe på berget føler at krig var noe besteforeldrene våre opplevde, og den kalde krigen var over lenge før vi hadde noen innsikt i hva som foregikk i verden rundt oss. Så skal man ikke lengre tilbake en den grusome konflikten på balkan for å se at fred; selv i dagens Europa ikke er noen selvfølge. EU har også i år tatt mange modige skritt; størst kanskje var det å oppleve at Tyrkia endelig fikk sitt JA til medlemskap etter 40 år. Med det sender EU et sterkt signal om at også demokratiske muslimske land har en framtid innenfor unionen, dersom de klarer å legge gamle konflikter tilside og satse sammen mot et moderne og demokratisk Europa.

Norge, er foreløpig et klart utenforland – Uten innflytelse eller ansvar og med politikere på oljedop og med barnehageplasser under kr.2500 som største verdensproblem.

Historien ville det også slik at Jean Monnet, den franske arkitekten bak EU prosjektet skulle være født den 9. november. Monnets idee var at Tyskland ikke måtte undertrykkes slik de ble etter første verdenskrig. Monnet mente at økonomisk og politisk integrasjon var den beste garantien mot krig. Monnets memoarer avsluttes med: «Nøkkelordet er fred».

Hva smiler de for?

G10
Rikmansklubben G10, her med Sveits, Norges og Sør-Koreas utenriksministere pluss bondeministeren fra SP.

Målet med toppmøtet i Hongkong er en ny verdensomspennende handelsavtale til fordel for utviklingsland og for å redusere tallet på verdens fattigste.  Også kalt Doha runden. Et løfte verdens rikeste land ga verdens fattigste land for over 4 år siden da runden begynte.

Målet er at den industrialiserte delen av verden skal senke tollbarrierene de har laget for å beskytte sitt eget landbruk, slik at også de som ikke er like rike, får mulighet til å delta på verdensmarkedet.

Men de vestlige landene har ikke vært villige til å gi fra seg sine privilegier i stor nok grad. Dermed har forhandligene låst seg.

I WTO forhandlingene står fattig mot rik, de herskende mot de underkuende. -Vesten mot resten.

Norge har valgt å bruke sin selvstendige stemme i verden til å tale våre egne sauer og verdens aller rikeste stater og kuers sak.

Norge har alliert seg med den såkalte G10-gruppen, som foruten Norge består av Japan, Sveits, Sør-Korea, Mauritius, Israel, Bulgaria, Taiwan, Island og Liechtenstein. Gruppen står for å oppreholde dagens proteksjonistiske handelsystem. Med høye tollmurer som skal fortsette å sperre verdens fattigste ute -alt for å tilfredstille norske sauers særintresser.
Norges rake motstetning er G20  gruppen av fattige land. G20-gruppen består av ledende u-land som Brasil, India, Kina og Sør-Afrika, og har gått lengst i forslag om kutt i tollvern og subsider.
Sammen med G20 kjemp de fleste fattige u-land som er samlet i G33-gruppen. Denne gruppen er nettoimportører av mat og ønsker å beholde et  tolvern for egne u-lands produkter i en 10 års periode, men støtter G20 gruppens krav om at de rike lande må åpne opp sine markeder. G20 og G33 er helt samstemte om én ting -at vestens handelsvridene internsubsider og  eksportsubsidne må bort.

Med Senterpartiet i regjering så ser det ut til at AP og SVs snakk om global solidaritet ble med snakket -for handa på rattet det fikk bondepartiet.

Liberal hilsen

Erlend



Komitee for likestilling eller kjønnskvotering?

Før het det at: "Når fanden ønsket at intet skulle skje, da oppretet han en komitee" . Med store bokstaver på AUF sine hjemmesdier og i dagsavisen (partipressa) krever AUF - arbeiderparti ungdomen at den nydøpte likestilingsministeren skal ta krafttak for likestiling. Dette krafttaket skal være  å sette ned en liten komitee som skal være en kommisjon for likestiling. 

En ting er den humoristiske i forskjellen mellom språkbruk og tiltakk.  Litt værre blir det når begrunnelsen er at kommisjonen skal sørge for at  "Karita Bekkemellem retter opp det negative bildet som har blitt skapt rundt debatten om kjønnskvotering" som AUF nestleder  Martin Henriksen sier det i dagsavisen intervjuet.

Så kommisjonens funksjon er å skape et positivt bilde av kjønnskvotering, - og av APs evne til å ta kjønnskvotering på allvor. Det er her problemene strømmer på. For skal dette være en kommisjon for likestiling - altså likestilte rettigheter. Eller en kommisjon for arbeiderpartiets virkemidel - kjønnskvotering?

Jeg har tidligere her anbefalt den nye CIVITA rapporten om "Like rettigheter er alltid rett". Mitt standpunkt er at det er grunnlegende galt og gi særretigheter til grupper. Rettigheter har man som enkeltborger. Og de er universielle og ukrenkelige. Det er horribelt og krenke ´en enkeltborgers likeverdige rettigheter for å gi én annen særretigheter som den borgeren skal ha fortjent igjennom å tilhøre en gruppe. - Hadde gruppen vært krigsveteraner så kanskje (selv om det ville vært galt). Men når man skal ha rettigheter fordi gruppen man blir definert inn i er det kjønnet man er født med. Ja da belaster man andre enkeltmennesker for noe man er født med. -Og det er totalt  urretferdig. For hvem var så heldig å få velge hvilket kjønn man blir født med?

Denne saken sier både noe om et AUF som begynner og ligne mer og mer på dagens SV eller som  1950 tallets arbeiderparti. Der man:

- setter ned komiteer for å løse samfunnsutfordirnger fra skrivepulten.
-setter ned komiteer for å vise politisk handlekraft - uten å handle
-bruke offentlige kommisjoner for som partiapparat.
-mangelfull evne til å se at det er virkemidelet det reageres på, ikke målet.

Men det eneste positivet rundt dette er at likestilling kommer høyt opp på banen. - Det gir alle oss liberalere som kjemper med nebb og klør for våre likeverdige rettigheter mot særretigheter,  muligheten til å vise frem arbeiderpartiets nye klær- keiserens nye klær.

Liberal hilsen

Erlend


Forbud mot politikk - alltid galt.

Jeg ble forbannet i går. Da så jeg igjenn på dagsrevyen hvordan politiet misbrukte sitt voldsmonopol mot "Politiske uønsketde elementer".

De aktuelle forbudte politiske målbærerne var en liten gjeng med Vigrid folk.

Politiet har ingenting med å trakasere nynazister, kommunister og andre ekstrimister så lenge det ikke foreligger mistanke om kriminele handlinger.

I dag driver for eksempel politiet aktivt og søker opp alle nye medlemer i Vigrid for å "skremme" dem vekk. Dette minner meg litt for mye om måten sikkerhetspolitetet i Hviterussland gjevnlig har en tendens til å møte opp på møter og hjemme hos den demokratiske opposisjonen der. På samme måte som hele verdensamfunnet fordømmer Hviterusslands sikkerhetspolitis oppførsel ovenfor de demokratiske  oppososjonele burde hele den liberale svære fordømt POTs historie ovenfor kommunister og dagens oppførsel ovenfor nazister her hjemme i Norge.

Nazistene er en opposisjon som må kveles med ord og fornuft. Ikke med politiavhør, og politioppmøte på arbeidsplassen. -Slikt politi adferd har ikke annet til hensikt en å "herrse" med den enkelte. -Slikt skal ikke et liberalt politi drive med.

Jeg forakter meningene som nazistene, kommunistene og andre totalitære målbærer - men jeg vil til døden kjempe for deres likeverdige rett til å hevde dem.

Liberal hilsen

Erlend
-som skal skrive litt grundigere og bedre om temaet litt senere :-)

Like rettigheter er alltid rett!


Maria Ludvigsson argumenterer glitrene mot kjønnskvotering i denne CIVITA rapporten. Rapporten er i seg selv et pent lite stykke ideologisk opplæring.  

Rapporten er på kun 35 sider og skrevet på svensk, men rekker å ta ett oppgjør på både John Rawls, Krf og pingle Høyre.  Bakgrunnen for dette perfeksjonerte liberale oppgjøre med kvotering er loven om 40% kvinner i ASA styrer.  Hun tar samtidig et kraftig oppgjør med den skandinaviske velferdstatens rettighetstenkegang og innebyggde korporative logikk.

Hennes mantra er like rettigheter er alltid rett.

Sentralt i hennes forsvar av like rettigheter er Friedrich Hayeks idee om desentralisert kunskap (kun individet selv kjenner sine mål og ønsker), Mill om kvinnekamp for like rettigheter, ikke sære rettigheter, og  professor Thomas Sowells oppgjør med Rawls rettferdighets utrykk (forskjellen mellom lik og total rettferighet) og følger opp med Nozick ideal fra John Lockes naturrett. Der rettigheter er gitt individet i egenskap av å være individ -ikke ved tilfeldigvis å være del av en gruppe.

På grunn av sin bredde i argumentasjon er dette et hefte/ pdf, som gir god ideologisk oppbygning og skolering langt utover spørsmålet om kvotering eller ikke.

Her er et par glitrende sitat fra Maria Ludvigsson:
..
Argumentet att ett lands könsbalans ska synas i ledningen är ofrånkomligen korporativistiskt.
I den korporativa staten representeras varken individer eller åsikter, utan grupper och
intressen. Den som menar att kvinnor är en homogen grupp, med unika intressen som skiljer
sig från övriga befolkningens, och därför vill se en proportionerlig representation, skulle gilla
den korporativa staten som modell.

....
I samma ögonblick som ett samhälles
politiker förespråkar positiv särbehandling
överger man principen om lika rättigheter
för alla.

...

Annbefales på det sterkeste.


Liberal hilsen

Erlend

Skill stat og kirke!

I dag kom nyheten om at et flertall i Kirkeutvalget går inn for å skille kirken og staten. Men flertallet vil likevel at kirken skal ha en særstilling blant trossamfunnene i Norge.

Den første nyheten bør appluderes av liberalere. For liberalere har det vært en årelang kamp å skille religion og stat, -eller stat og kirke om man vil. Gledelig er det også at nesten halvparten av befolkningen mener statskirkeordningen bør avvikles. 41 prosent vil beholde statskirken, mens 46 prosent vil skille kirke og stat. Paradokset er jo at hele befolkningen må gi sine skattepenger  til en kirke kun 41% vil beholde som statskirke.

I landet som skryter av å være verdens mest likestilte land, så må det være et paradoks at man har grunnlovsfestet at det evangelisk-lutherske kirkesamfunn er statens foretrukne religiøse samfunn. Og at grunnloven ilegger folk og statsministeren å velge en regjering der halvparten sogner til statskirken.

Noe som i seg selv strider mot noen av våre mest klare demokratiske prinsipp, -at embetene skal være åpene for alle, og ingen skal forskjelsbehandles på bakgrunn av kjønn, religon eller legning.

Tenk dere at man byttet ut KrF med Islamsk Folkeparti? -Og de gjorde et brakkvalg - skulle så halvparten av de aktuelle regjeringsmedlemene måtte konventere fra islam til den evangeliske-lutherske kirke for å ha mulighet til å danne regjering?

Forhåpentligvis blir dette avsnittet behøverlig klipt ut av grunnloven og kastet på historiens skraphaug.

Men det er ikke kun liberalere som ønsker å skille stat og kirke; så gjør også mange av kirkens egne menn. Mange i Kirken har følt det at staten har styrt kirken som et klart brudd med sin egen tolkning av den kristne tro. Mest tilspisset var det kanskje i 1953 da kongen i statsråd avskaffet helvete.

Da kongen avskaffet helvete

I  januar 1953 holdt teologi professor Hallesby en preken gjennom NRK radio, der han bla uttalte:
"Jeg taler sikkert til mange i kveld som vet at de er uomvendt. Du vet at om du stupte død ned på gulvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete. "

Når Hamar bispen reagerte på dette (som da var kirkens holdning) og tokk et oppgjør med det i  i landets aviser, skapte det en stor teologisk strid i landets aviser. For i Aftenposten to dager etter radio uttalelsen så skrev Hamar biskop Kristian Schjelderupsom:
"Når jeg så blir spurt om hvordan jeg selv ser på læren om evige helvetesstraffer, må jeg åpent svare at hele denne lære forekommer meg ytterst problematisk. Dens bibelske grunnlag er i høy grad omstridt, og sikkert er iallfall at læren selv hverken er av jødisk eller kristen opprinnelse. Forestillingen om et evig straffested for de ugudelige er kommet inn i senjødedommen utenfra, antagelig fra Persia."

I juni 1953 måtte til slutt Kirke og Udanningsdepartementet etter mange klager avgjøre om Kristian Schjelderupsom uttalelser om at han ikke trode helvete eksisterte var i tråd med hans bekjennelsesplikt som Hamar biskop. Med brev av 20. oktober samme år lot Departementet biskopenes og fakultetenes uttalelser havne hos professor dr. jur. Frede Castberg med bønn om hans konstitusjonelle og juridiske vurdering av saken. Dette medførte at departementet ifølge Castberg ikke kunne finne at biskop Schjelderup på noe punkt hadde stilt seg «utenfor» bekjennelsen eller satt seg ut over den bekjennelsesplikt som etter gjeldende bestemmelser påhviler ham som biskop i Hamar bispedømme. Bispen fikke så sitte på Hamar bispestol i 16 år til sin avgang i 1964. Dermed hadde kongen i statsråd avskaffet helvete.

Dessverre blir det kanskje færre slike små artigheter fremmover med stat og kirke adskilt; men dessverre så vil kirkeutvalget fortsatt gi kirken en "egen stilling" i det norske smafunn - altså ikke fult ut likestilt med andre tro samfunn. -Her må liberalere krev full likebehandling. -For like rettigheter er altid rett.

Liberal hilsen

Erlend





Fagforbundet og global fattigdom

Global fattigdom representer i dag en like stor trussel mot vår sivilisasjon som terror og krig, skriver Stein Guldbransen fra fagforbundet i dagsavisen.

Guldbrandsen ramser opp mange globale utfordringer for å få fattige land ut av fattigdomen. Han nevner bla. tilgangen på rent vann, skoler, og selvfølgelig å øke verdens bistand til 0,7% av BNP. Han vil finnasiere mestparten av dette med oljefondet. - Det er i seg selv en egen debatt, men jeg syns det mest intresange her er hva han ikke nevner.

Han har klart å skrive et fullsides debattinlegg om bekjempelsen av global fattigdom uten å nevne ordet handel med et ord. Ei heller de aktuelle WTO forhandlingne. Hvorfor spør jeg meg?

Er det fordi fagforbundet nå har drevet med aktiv subsidering av senterpartiets valgkamp og derfor er blitt subside tilhengere? Eller er det bare en kynisk bevist stilhet for å spare den nye regjeringa for indre splid og yrtre kritikk - der verdens fattigstes kamp for markedsadgang og rop om subsidekutt blir tiet ned til fordel for "ArbeidernesPartistat"  regjeringas nye bondeminstere fra ,ehm.. bondepartiet..

Hvorfor nevner ikke Stein Guldbrandsen at de 680 milloner mennesker som i dag lever sør for sahara deltar mindre i verdensmakredet en Belgias 10 millioner?

Eller at gjennomsnitlig syselseter jordbruket 70% av befolkningen i U-land, mens  i Norge utgjør jordbruket kun 3% - Hvorfor?

Hvorfor tar han ikke opp at G21 og G33 alliansen av verdens fattigste u-land i WTO krever tollkutt, mens Norges G10 allianse av verdens rikeste land kjemper i mot med nebb og klør. - Hvorfor?

Situasjonen er at 2,6 milliarder mennesker av jordas 6 milliarder lever under 2 dollar dagen, - og de jobber i  stor grad i jordbruket.  Samtidig tar vesten å snakker pent om bistand og solidaritet på den ene siden mens man på den andre siden kjemper for å beholder dagens urettferdige handelssytem med et høyt tollverne på jordbruksprodukter fra de samme u-landene.

Denne urettferdigheten får råde fordi man har latt særintressene til noen veldig få  fått lov til å berike seg på bekostning av både norske, europeiske og amerikanske forbrukere. Men enda verre, særintresenes rikdom og privileger sperre daglig Afrika ute fra velstand og utvikling og inn i fattigdom og sult.

Men slikt skal man ikke snakke så høyt om, for det kunne jo skade troverdigheten til solidaritetsregjeringas evne til å være solidarisk; - og det vil vi vel ikke?

Liberal hilsen

Erlend

hits